Medlemmer i farta – Beate Østengen

Beate Østengen
Beate Østengen brenner for gratis skolemat og ernæring både med lokalt og globalt perspektiv

Kan du først fortelle hva det er med ernæringsfaget som gjør at du har valgt å dedikere deg til det?
Jeg er opptatt av helse og mat og hva det gjør med kroppen. Jeg fasineres av naturvitenskapen, men samtidig er mat så mye mer enn næringsstoffer. Mat og måltider påvirker vår kultur og sosialt samvær med andre. 

Hvilket felt innen ernæring du interesserer deg mest for nå?
Akkurat nå er jeg mest engasjert i debatten om gratis skolematservering til elever. Jeg har nylig skrevet en prosjektsøknad som handler om måltider i skolen og er derfor utrolig spent på om søknaden godkjennes eller ikke. Det viktigste argumentet for gratis skolematservering et utjevning av sosiale helseforskjeller. Vi trenger en frisk og bærekraftig befolkning som legger mindre press på helsevesenet i framtiden. Samtidig er jeg opptatt av hvordan vi kan produsere mat og forvalte naturen på en mest mulig bærekraftig måte som bevarer både mangfold, matkultur og sikrer trygg og sunn mat til hele befolkningen i et globalt perspektiv.

Hvilken utdannelse har du?
Jeg har en bachelor i ernæringsfysiologi og en master i samfunnsernæring.

Hvordan fikk du din nåværende jobb?
Jeg jobber som prosjektleder for et ernæringsprosjekt for ungdom som heter Dig In – smart mat for ungdom, i Norske Kvinners Sanitetsforening (N.K.S.). Prosjektet gir ungdom som må flytte alene på hybel for å fullføre videregående skole en innføring i matlaging, ernæring, økonomi og helse. Jeg sitter også i prosjektgruppen til et ernæringsprosjekt for eldre der måltid og sosialt samvær er i fokus. For halvannet år siden søkte jeg på en stilling som ikke var fagrelevant, men jeg så det var en liten del av den som handlet om ernæring (prosjektleder for Dig In). Det endte opp med at jeg fikk en redusert stilling kun med ansvar for ernæringsprosjektet. Kort tid etter fikk jeg et fulltids vikariat som rådgiver og prosjektleder for flere prosjekter på asylfeltet for kvinner og barn, og som prosjektleder for Sisterhood (nettverksgrupper for unge jenter). Under vikariatet skrev jeg en prosjektsøknad om videreutvikling av Dig In til ExtraStiftelsen. Jeg skrev søknaden og utviklet prosjektet på en slik måte at det kreves en person med ernæringskompetanse for å lede prosjektet. Søknaden ble heldigvis godkjent og jeg får ansvaret for Dig In for to nye år.

Kan du si litt om hva som motiverer deg mest i arbeidet med ernæring? Det kan være mye, men kjernen blir vel det arbeidet vi har igjen å gjøre i samfunnet for å oppnå en frisk befolkning. De politiske føringene som må til, men som ennå ikke eksisterer. Som for eksempel politiske vedtak som tilrettelegger for gratis, næringsrik og bærekraftig mat til elever i skolen. Også er jeg glad i å høste fra naturen og bruke det jeg finner der sammen med sesongbaserte råvarer når jeg lager mat. Vi har så mange sunne og fargerike grønnsaker som vokser her hjemme. Det blir jeg glad av

Kan du nevne noen av dine arbeidsoppgaver?
Som prosjektleder blir hovedansvaret å koordinere alt rundt prosjektet Dig In. Arbeidet består av opplæring og kursing av våre frivillige som er ansvarlige for utførelsen av Dig In-kurset, jeg holder foredrag rundt i landet for lokalforeninger og fylkeslag, arrangerer større seminarer og kurs og utvikler fagstoff. Jeg skriver også nye prosjektsøknader og høringsinnspill når det er behov. Økonomiansvar og rapportering følger også med.

Hvis du hadde hatt frie tøyler som «ernæringsminister», hva ville du tatt tak i aller først?
Gratis skolemat, frukt og grønnsaker til alle elever. Og jeg er opptatt av at vi har gode systemer som sikrer en bærekraftig og effektiv matproduksjon som ikke går på bekostning av naturen, mangfoldet eller folkehelsa.

Enkelte med ikke-klinisk ernæringskompetanse mener at en manglende entydig tittel hindrer dem i å få jobb. Har du en kommentar til dette?
Her tror jeg det er viktig å se på hverandre som ressurser, bruke de ulike innfallsvinklene på ernæringsarbeid til å samarbeide om å nå de samme målene. Jeg synes denne debatten har blitt mindre polarisert og jeg tenker det er mer utfordrende for folk utenifra, folk uten ernæringskompetanse, å være bevisste rundt kompetansen vi har til forebyggende folkehelsearbeid. Men hvis du ser på jobbannonser på finn.no er det en endring i hvilke ernæringskompetanse som etterlyses. Jeg tror dette vil endres over tid, og et større problem er heller manglende bevilgning av øremerkede midler til ernæringsarbeid lokalt og nasjonalt fra politisk hold og ikke en tittel. 

Til slutt, har du et tips til de som er på vei ut i arbeidslivet om hvordan man bør fremme sin kompetanse?
Jeg tenker det er viktig å tenke litt utenfor boksen og ikke være redd for å søke på stillinger som ikke er fagrelevante. Ta for eksempel ideell sektor hvor det er mange organisasjoner som driver med folkehelsearbeid, men ikke direkte med ernæring – ikke ennå. Her kan man argumentere for sin kompetansen og forklare hvorfor den er relevant for forebyggende folkehelsearbeid. Også er det viktig å tørre å søke på stillinger selv om du ikke har all kompetansen som kreves.