Medlemmer i farta – Daniel Bieniek

Matsikkerheten sto i fokus og konsekvensen av det var at jeg som barn, ble ofte fortalt om verdien av mat. Over tid stimulerte det min mat- og ernæringsinteresse. Vi har alle et forhold til ernæring og den naturlige konsekvensen er at meningene ofte spriker i flere retninger. Etter ha navigert i en jungel av påstander, følte jeg at for å forstå noe så kompleks og for å klare å skille klinten fra hveten, burde jeg ta relevant utdanning. Lite visste jeg da at feltet skulle bli så interessant at det over tid utviklet seg til et lidenskap.

Kan du først fortelle hva det er med ernæringsfaget som gjør at du har valgt å dedikere deg til det?
Mine foreldre var i sin tid FN-flyktninger; mamma kommer fra en såkalt «selvbergingsgård» og pappa på sin side har landbrukserfaring: Matsikkerheten sto i fokus og konsekvensen av det var at jeg som barn, ble ofte fortalt om verdien av mat. Over tid stimulerte det min mat- og ernæringsinteresse. Vi har alle et forhold til ernæring og den naturlige konsekvensen er at meningene ofte spriker i flere retninger. Etter ha navigert i en jungel av påstander, følte jeg at for å forstå noe så kompleks og for å klare å skille klinten fra hveten, burde jeg ta relevant utdanning. Lite visste jeg da at feltet skulle bli så interessant at det over tid utviklet seg til et lidenskap.

Hvilket felt innen ernæring du interesserer deg mest for nå?
Har flere hovedinteressefelt. Jeg er spesielt opptatt av korn, fiber og dets rolle i humanhelsen. Her vil jeg trekke fram sammenhengen mellom fibret i korn og tarmhelse som et ekstra spennende felt jeg interesserer meg for. Det emnet som jeg engasjerer meg mest nå, er der matproduksjon møter matsikkerhet, bærekraft og klima. Det er et mer tverrfaglig felt som jeg var heldig nok å få jobbe med en periode i Animalia. Et annet undervurdert felt i ernæring som er viktig å holde seg oppdatert på, er ernæringsmetodikken bak studiene. Bare fra når jeg studerte til nå har det vært flere endringer i hvordan tolke studier og hva en god metodikk er. 

Hvilken utdannelse har du?
Bachelor i ernæring fra Bjørknes med en mastergrad i samfunnsernæring. Her vil jeg tilføye at jeg var nære å søke meg til matvitenskap ved NMBU, men etter en prat med andre, endte jeg med samfunnsernæring. Det skyldes min interesse i å forstå feltet fra et «samfunnsperspektiv» med fokus på å forstå vitenskap og metode.

Hvordan fikk du din nåværende jobb?
I 2017 ble jeg først invitert til å holde et foredrag i Kostforum – et nettverksmiljø for ernæringsmiljøet i Oslo om mine funn. Her satt en av mine fremtidige arbeidsgivere og tilfeldighetene ville ha det til at de søkte etter et vikariat innen bærekraft og ernæring. Ved Sykehuset Telemark, Avdeling Ernæring var jeg delaktig i et prosjekt hvor vi skulle integrere kostdata med et nytt system. Tanken var at jeg ville hjem til Skien, men nylig sluttet jeg i denne stillingen i jakten etter å jobbe mer med mine kjernesaker.

Kan du si litt om hva som motiverer deg mest i arbeidet med ernæring?
Mitt mål på sikt er å utgjøre en forskjell for folkehelsen og/eller dagens matpolitikk. Forhåpentligvis vil jeg over tid bruke verktøyene fra utdannelsen til å påvirke samfunnet i en mer positiv retning. Jeg blir motivert av å kunne bidra til en mindre forvirret diskurs i feltet og å ta de nødvendige diskusjonene.

Hva er viktigst for deg for å holde deg oppdatert på ernæringsfronten?
Uten tvil mitt nettverk. Jeg har vært så privilegert at jeg over tid stiftet bekjentskap med flere dyktige kollegaer på tvers i landet. Vi holder oss oppdatert, utveksler og diskuterer internt med hverandre. Det er forfriskende og lærerikt å ha et plattform hvor vi kan diskutere saklig uavhengig om man er enige eller ikke. Av og til sender jeg mail til relevante forskningsmiljøer hvor jeg enkelt og greit spør, eller at jeg selv blir spurt om emner. Ofte ender man opp med gode og stimulerende fagdiskusjoner.

Hvis du hadde hatt frie tøyler som «ernæringsminister», hva ville du tatt tak i aller først?
Det er mer effektivt å forebygge enn å behandle, så økt fokus på primordial forebygging på bekostning av sekundær forebygging ville jeg tatt tak i aller først. Å etablere en ny nasjonal etat dedikert for folkehelserelaterte problemstillinger er noe jeg ville ha vurdert. Jeg ser for meg at et slik etat ville konsekvent ha en eller flere ernæringskyndige ansatt i alle landets fylker og kommuner underlagt etatet. På et lokalt nivå er det etter mitt syn et potensiale til å legge til rette et miljø som oppfordrer til å nå de daglige anbefalingene rundt fysisk aktivitet, ernæring og et bærekraftig livstil. Det er lett å glemme at flere fylker og kommuner har et større behov for å «skreddersy» folkehelseintervensjoner tilpasset geografi, kultur og sosioøkonomisk status. Via en evidensbasert ernærings-sensitiv politikk kan en over tid «nudge» befolkningen i en riktig retning.

Enkelte med ikke-klinisk ernæringskompetanse mener at en manglende entydig tittel hindrer dem i å få jobb. Har du en kommentar til dette?
Jeg har registrert debatten og har forståelse for situasjonen. Samtidig er det lett å overse at også dem med klinisk kompetanse kan ha utfordringer relatert til å finne relevant jobb. Ikke alle med klinisk utdannelse ønsker å jobbe klinisk. Muligens det kan argumenteres med en tittel som bedre gjenspeiler masterutdannelser med en ikke-klinisk utdannelse. Samtidig er det ikke slik at en entydig tittel automatisk gir lettere innpass – det handler mer å få fram hva den ikke-kliniske gruppen kan. Eksempelvis samfunnsernæring har god forståelse av matsosiologi som gir en god og unik forståelse av hvorfor vi mennesker velger slik vi gjør. Det er et aspekt som med fordel kan belyses bedre til politikere og andre relevante aktører. Av det jeg har sett så ønskes det nå sammenlignet med tidligere personer med «enten klinisk eller samfunnsernæring rettet utdannelse».

Til slutt, har du et tips til de som er på vei ut i arbeidslivet om hvordan man bør fremme sin kompetanse?
Ikke alle ernæringsutdannelser har krav til realfagskompetanse og min oppfordring er forstå mest mulig av det grunnleggende. Realfag utgjør fundamentet til ernæring og det er nødvendig å lære seg å gå før man skal løpe. Videre finn ditt eget hovedinteressefelt med målsetning å forstå mest mulig på detaljnivå. Bli sett! Møt opp på seminarer, skriv artikler og er det et samfunnsrelevant emne, øker sjansen for å finne relevant jobb. Ikke minst vis hva du kan og ved behov ta diskusjoner i forskjellige plattformer. Jeg skrev nylig en artikkel i Norsk Tidsskrift for Ernæring med en oppfordring om å akkurat ta slike diskusjoner. Men ha en generell ydmyk holdning: aksepter at en selv ikke kan alt og å ta feil betyr ofte at man lærer noe nytt. Selv har jeg tatt feil flere ganger og det nok ikke siste gang. Observer relevante sosiale medier for å lære og bedre forstå hvordan persepsjonen av informasjon endrer seg i forskjellige grupper. Tilpass informasjonen til målgruppen, snakk med og ikke over. Etter mitt syn er ernæringskommunikasjon en øvingssak som tar tid å lære seg, men som er essensielt å kunne. Det nytter ikke å besitte god kunnskap om målgruppen ikke tar det til seg.

Tilbake