Medlemmer i farta – Pål H. Stenberg

Hvilket felt innen ernæring du interesserer deg mest for nå?
Jeg synes det er mye spennende innen ernæring, men selv jobber jeg mest med ernæring under ekstreme forhold for soldater. Det være seg kulde- eller varmeproblematikk så vel som ekstremt høyt energiforbruk. Konteksten med for eksempel stress og mangel på sultfølelse er spesielt interessant og vanskelig.

Hvilken utdannelse har du?
Kokk fra Continental før kostøkonom, pedagog (lektor) og master i samfunnsernæring. I tillegg militær utdannelse som befalsskole og stabsskolen ved Forsvarets Høgskole.

Hvordan fikk du din nåværende jobb?
Forsvarets Sanitet ønsket mer eierskap til ernæring som fag og jeg skiftet stilling fra sjef forpleining i Forsvarsmateriell til sjef for Nasjonal militærmedisinsk poliklinikk (NMP) i Forsvarets Sanitet. Der har jeg to roller;  fagansvar for ernæring i tillegg til ledelse ved poliklinikken.

Kan du si litt om hva som motiverer deg mest i arbeidet med ernæring? Ernæring er noe «alle» bryr seg om og har en mening om. Sistnevnte gjør vår jobb ekstra viktig. Det er daglig påstander som ikke holder mål ut fra hva vi i dag vet. Samtidig kan vi som jobber med ernæring være mer ydmyke i forhold til ny viten. Det er ikke lett å navigere seg gjennom alt det som tilgjengeliggjøres av mer eller mindre fakta i de ulike kanaler i dag, men det er spennende å følge med på samfunnsutviklingen og hva som ser ut til å påvirke oss. For egen del er samarbeid mellom ulike sivile og militære forskningsinstanser veldig motiverende.

Kan du nevne noen av dine arbeidsoppgaver?
Innen det ernæringsfaglige så er det mest forskningsrelatert arbeid, men jeg er også involvert i utfordringer knyttet til de av våre soldater som trenger annet kosthold (intoleranse eller annen kost basert på religion/livssyn). Nå er jeg med i et prosjekt; Menneskelig yteevne i kaldværsoperasjoner. Da har jeg primært fokus på ernæring i kaldt klima. Vi har generelt utfordringer med tilstrekkelig matinntak under feltmessige forhold og særlig under kaldværsoperasjoner.

Hva er viktigst for deg for å holde deg oppdatert på ernæringsfronten? Lese aktuell forskningslitteratur, være med på forskningsaktivigteter samt samarbeidet med ulike forskningsinstitusjoner nasjonalt og internasjonalt. Jeg samarbeider tett med kolleger i USA. Det er lærerikt, all den tid de har langt større ressurser enn vi har innen fagfeltet militær ernæring.

Hvis du hadde hatt frie tøyler som «ernæringsminister», hva ville du tatt tak i aller først?
Jeg har tro på skolemat til alle. Jeg skulle ønske det lot seg gjøre å tilby et måltid, helst varmt. samt alltid tilgjengelig frukt, grønt og nøtter for elevene. Det er jo i dag vanlig ved de fleste arbeidsplasser. I Forsvaret tilbys alle soldater 4 måltid daglig. Vi kan forvente at soldatene presterer maks ut fra at vi vet at de har fått næringsrik mat hver dag de er hos oss. I skolen skal de også prestere. Det blir ulik prestasjon, både fysisk og psykisk når de regelmessige måltidene uteblir, noe vi vet er tilfellet hos mange unge i dag. Vi ser jo hva som skjer med matpakker som har hatt en svett dag i sekken før den åpnes. Det er ulike ressurser hva angår lommepenger og pengebruk til alt fra skolebrød, sjokolade og brus til fordel for noe som kroppen har mer nytte av. Elevenes hverdag er kanskje ikke så ekstrem som hos enkelte av våre soldater, men vi vet jo at feil kosthold og for lavt inntak utgjør endring av både konsentrasjon og fysisk yteevne. Da får vi jo ikke det beste ut av våre unge håpefulle?

Enkelte med ikke-klinisk ernæringskompetanse mener at en manglende entydig tittel hindrer dem i å få jobb. Har du en kommentar til dette? Ja, jeg synes det er uheldig fordi de aller fleste med f.eks. en mastergrad innen ernæring vil kunne utgjøre en forskjell for de som etterspør/har behov for alt fra veiledning, undervisning, kurs eller prodututvikling. Klinisk arbeid er det kun KEF som skal gjøre. Det er samtidig viktig å erkjenne den faglige forskjellen mellom en KEF og en med en mastergrad i samfunnsernæring eller tilksvarende. For folk flest så tror jeg tittel ernæringsfysiolg med fordel kunne blitt brukt av alle med en master inne ernæringsfagene. KEF står seg godt tror jeg.

Til slutt, har du et tips til de som er på vei ut i arbeidslivet om hvordan man bør fremme sin kompetanse?
Jeg tror det er mange som jobber med noe annet enn det de ønsker eller er utdannet for. Jeg tror først og fremst at jobberfaring er viktigst. Om en ikke får jobbe med det en vil rett etter utdanning, så kan en jo erverve seg mer kunnskap/skole – kanskje innen kommunikasjon. Evnen til å formilde kunnskap er kanskje som kunst å regne for noen, men jeg tror at utdanning innen dette kan gjøre de fleste bedre rustet til å formidle ernæringsfaget. Det finnes også flere nettbaserte studier (med noen samlinger) som en kan vurdere.

Legg igjen et svar