Ernæringsfolk i farta – Jørgen Torgerstuen Johnsen
Kan du først fortelle hva det er med ernæringsfaget som gjør at du har valgt å dedikere deg til det?
Jeg har lenge vært interessert i ernæring, men det var først etter at jeg hadde gått igjennom en tøff kreftbehandling jeg bestemte meg for å ta en utdanning og satse på en karriere innen ernæring. Under behandlingen ble jeg overrasket hvor lite ernæringskunnskap legene og sykepleierne hadde og hvor lite prioritert det var. I løpet utdannelsen min ble jeg også interessert i globale ernæringsproblemer, menneskerettigheter og hvordan vi kan øke ernæringskunnskap hos både helsepersonell og den generelle befolkningen.
Hvilket felt innen ernæring du interesserer deg mest for nå?
Jeg er veldig interessert i ernæring i et globalt perspektiv og hvordan matsystemet vårt påvirker både miljø og vår ernæringsrelaterte helse. Er det en ting jeg har lært er at ernæring er politisk. I det siste har jeg blitt mer interessert i policy og hvordan vi kan overbevise myndigheter om viktigheten med å investere i ernæringskunnskap, ernæring innen helsesystemer og bærekraftige matsystemer.
Hvilke utdannelse har du?
Jeg har en bachelorgrad i ernæring fra Bjørknes Høyskole og en mastergrad i Samfunnsernæring fra OsloMet.
Hvordan fikk du din nåværende jobb?
Det virker kanskje som en klassisk klisjé historie, men min nåværende sjef var konsulent for verdens helseorganisasjon i Genève mens jeg var praktikant. En dag møttes vi i heisen og han hadde hørt om meg og mitt arbeid og vi begynte å prate om hva jeg hadde tenkt å gjøre etter praktikantoppholdet mitt. Han inviterte meg senere på kaffe og vi snakket om muligheter for å jobbe med “the Need for Nutrition Education/Innovation Programme” (NNEdPro). NNEdPro er en global think-tank med forskere, helsepersonell og andre som er interessert i ernæring og har blant annet mange prosjekter med å forbedre ernæringskunnskap. Og plutselig, bare en måned etter jeg avsluttet mitt praktikantopphold, var jeg i Cambridge i England og jobbet for NNEdPro. Etter et halvt år som «Project Officer» i hovedkvarteret i Cambridge flyttet jeg tilbake til Norge og arbeidet med dem virtuelt som «Technical Officer».
Kan du si litt om hva som motiverer deg mest i arbeidet med ernæring?
Ernæring er overalt, det påvirker alle på en eller flere måter, selv om mange kanskje ikke er klar over det. Å være en del av et fagmiljø som kan ha en så stor innvirkning på helse og miljø er veldig spennende og motiverende.
Kan du nevne noen av dine arbeidsoppgaver?
Som «Technical Officer» for NNEdPro jobber jeg blant annet med å håndtere en rekke prosjekter de har i England, Sveits og India. I India for eksempel har vi et prosjekt som heter «Mobile Teaching Kitchen». Prosjektet fokuserer på å øke tilgjengelighet av sunne, lokale og billig matretter for de som ønsker et billig lunsjalternativ i Kolkata. Dette prosjektet skaper også arbeidsplasser for kvinner fra slumområdene i Kolkata og en utdannelse innen mattrygghet, ernæring og hygiene. I tillegg til å lage maten deler kvinnene som er tilknyttet prosjektet ut ernæringsinformasjon og forteller kundene om sunne matvaner. Vi måler også prosjektets påvirkning innen ernæringskunnskap både for de ansatte og kundene. Moblie Teaching Kitchen modellen er også planlagt å bli implementert i Brasil, USA og England, blant annet. Jeg bidrar også til artikkelskriving, konferanser og workshops.
Hva er viktigst for deg for å holde deg oppdatert på ernæringsfronten?
Å opprettholde et nettverk etter utdannelsen. Det er igjennom nettverket mitt jeg får mye av min ernæringsinformasjon og tips om muligheter som dukker opp. Jeg leser også forskningsartikler, rapporter og deltar på seminarer eller andre arrangementer.
Enkelte med ikke-klinisk ernæringskompetanse mener at en manglende entydig tittel hindrer dem i å få jobb. Har du en kommentar til dette?
Jeg syns tittelen kanskje har en større betydning for en viss retting innen ernæring og forstår frustrasjonen. Tittelsaken er heller ikke unik til Norge og mange andre land i Europa står over samme dilemma mellom klinisk og ikke-kliniske ernæringskompetanser. England, som sto over samme dilemma, har kommet opp med en registerings system som fungerer. Kanskje vi kan basere et system på Englands modell. Jeg vet at mange jobber hard på den fronten.
Selv om man føler at mangel på entydig tittel er et hinder, betyr ikke det at kompetansen ikke er verdt noe. Vi står ovenfor en tøff arbeidssituasjon for mange utdannelser som krever kreativitet for å løses. Heldigvis ser vi en forandring i arbeidsmarkedet i forhold til noen år tilbake og jeg tror med flere aktive representanter fra fagmiljøet i ulike stillinger vil gjøre det lettere for arbeidsgiver å forstå forskjellen mellom klinisk og ikke-klinisk ernæring og hva vi ikke-klinisk utdannede kan bidra med.
Til slutt, har du et tips til de som er på vei ut i arbeidslivet om hvordan man bør fremme sin kompetanse?
Vær engasjert, skap et nettverk og være en smule tålmodig. Selv om jobberfaring er viktig så handler det også litt om å være på riktig sted til riktig tid. Som for eksempel med min historie fra heisen. Gjennom å vise engasjement, gjør deg sett og kanskje påta deg frivillig arbeid eller annet arbeid, selv som det ikke er drømmejobben, så kan det dukke opp muligheter man kanskje ikke har tenkte på.
