Ernæringsfolk i farta – Lena Marie Jensvoll Madsen

Hvilken utdannelse har du?
Jeg har tatt et årsstudium i ernæring ved Kingston University i London og deretter en bachelorgrad i ernæring ved Bjørknes Høyskole i Oslo.

Veien til nåværende arbeidsplass?
Jeg har gjennom studietiden jobbet som sommervikar i hjemmesykepleien. Etter endt utdanning våren 2017 ble det etter samtale med leder opprettet en prosjektstilling i hjemmetjenesten hvor jeg nå jobber som ernæringsfaglig rådgiver.

Hva er dine arbeidsoppgaver? 
Som ernæringsfaglig rådgiver fungerer jeg som konsulent for sykepleiere og hjelpepleiere hvor jeg bistår i kartlegging, vurdering  og oppfølging av ernæringsrelaterte forhold blant brukere av hjemmesykepleien. Jeg er samtidig prosjektleder for et pågående ernæringsprosjekt i hjemmetjenesten som er iverksatt i samarbeid med avdelingsleder. Her har jeg ansvar for planlegging, organisering og oppfølging av prosjektet.

Det er uenighet i fagmiljøet om hvilken kompetanse som er nødvendig for å utføre slikt arbeid du beskriver, og noen mener at kun kliniske ernæringsfysiologer (KEF) er kvalifiserte. Hva er dine tanker om det, ut fra din erfaring? 
Jeg undervurderer ikke den kompetansen en mastergrad i klinisk ernæring gir, men jeg ser ingen grunn til at en bachelorgrad i ernæring ikke skulle være tilstrekkelig for å kunne jobbe med ernæringsrelaterte problemstillinger i primærhelsetjenesten, slik jeg gjør. En bachelorgrad i ernæring gir verdifull kompetanse innenfor forebyggende ernæringsarbeid og basert på min erfaring er det stort behov for slik kunnskapen, spesielt i primærhelsetjenesten. Vi vet blant annet at helsetilsynet har avdekket avvik i 2/3 kommuner i Norge når det gjelder hva som vurderes som god ernæringspraksis og at Norge er dårligere til å kartlegge og vurdere ernæringsmessig risiko i forhold til andre sammenlignbare land som Sverige og Danmark. Vi har også samhandlingsreformen som har som mål at vi skal forebygge mer, behandle tidligere og samhandle bedre. Med andre ord så mener jeg at det ikke er rom for å snakke ned hverandre, men at vi er nødt til å samarbeide om å sette ernæring på dagsordenen og heller fremsnakke den kunnskapen både bachelor- og masterstudenter faktisk besitter.

Har du god kompetanse til å takle de problemstillinger du støter på, og hvilke tilbakemeldinger får du?
Selv føler jeg at min bachelorgrad har gjort meg godt rustet til å takle både det faglige og praktiske arbeidet. Jeg tok valgfag innenfor forebyggende ernæring og helsearbeid i praksis, som naturligvis har vært svært relevant for den jobben jeg har i dag.

Ellers får jeg mange positive tilbakemeldinger fra andre faggrupper som er fornøyde med å ha tilgang til ernæringsfaglig kompetanse. Det er mange krav som stilles til kartlegging, vurdering og oppfølging av ernæringsstatus som andre faggrupper ikke har like gode forutsetninger for å gjennomføre og jeg opplever at de fleste verdsetter å kunne jobbe mer tverrfaglig.

Enkelte personer med ikke-klinisk ernæringskompetanse mener fortsatt at en manglende entydig tittel hindrer dem i å få jobb. Har du en kommentar til dette? 
Jeg er delvis enig i dette. Det er dessverre slik at en tittel bidrar til og «plassere» deg i et fagmiljø og sånn sett tror jeg en entydig tittel kan bidra positivt til å synliggjøre vår kompetanse. Når det er sagt så vet vi at en tittel alene ikke gir deg jobb. Det er et enormt behov for vår kompetanse i helsevesenet og jeg vil oppfordre alle med bachelorgrad i ernæring, tittel eller ei, til å søke på jobber!

Tilbake

Legg igjen et svar