Bachelor og master i ernæring – om våre medlemmers kompetanse

NFE har et inntrykk av at flere av våre medlemmer ønsker oppklaring når det kommer til bruk av tittel og kompetanse. Styret i NFE har derfor valgt å utvikle et skriv som svarer på mange av disse spørsmålene.

 

Bachelor og master i ernæring – om våre medlemmers kompetanse

Norsk Forening for Ernæringsfysiologer ønsker å fremme alle former for akademisk ernæringskompetanse, og mener vi kan jobbe bedre og smartere med å bedre kostholdet i befolkningen om personer med ulik ernæringskompetanse står sammen og supplerer hverandre.

Det er en del usikkerhet rundt hva våre medlemmer har kompetanse til å jobbe med, og hva man kan kalle seg som yrkesutøver. Dette gjelder spesielt for medlemmer med det vi nå velger å kalle ikke-klinisk ernæringskompetanse. Her vil vi etter beste evne gi opplysninger som vi håper vi være nyttige for de som har spørsmål rundt dette.

 

 

Hva er ikke-klinisk ernæringskompetanse?

Dette er alle utdanninger som består av minimum en 3-årig bachelorgrad og / eller en 2-årig mastergrad fra et NOKUT godkjent ernæringsprogram, eller tilsvarende fra utlandet, men som ikke gir rett til autorisasjon som klinisk ernæringsfysiolog. Disse utdanningene er alle forankret i ernæringsvitenskap. Våre medlemmer har en vitenskapelig tilnærming til ernæring og kosthold, uansett om de har klinisk eller ikke-klinisk bakgrunn.

 

 

Hva er personer med ikke-klinisk ernæringskompetanse kvalifisert for å jobbe med?

Det har lenge vært etterlyst en rolleavklaring for ulike typer ernæringsutdannelse, men dette har vist seg å være vanskelig å få på plass. Spørsmålet om rolleavklaring har vært tema for et skriftlig spørsmål fra Ruth Grung i AP til helse- og omsorgsminister Bent Høie. Høie satte fingeren på noe av problemet, og også noe av løsningen i sitt svar:

«Det er heller ikke fastsatt felles studieplaner med felles læringsutbytter for utdanningene som fører fram til graden bachelor i ernæring. Uten dette blir det utfordrende å på generelt grunnlag skulle peke ut områder som utdanningen automatisk kvalifiserer til. Noen bachelorutdanninger retter seg i hovedsak inn mot helse- og omsorgstjenesten, mens andre har et faginnhold som gjør at utdanningen i hovedsak gir kunnskap om generell kostholdsveiledning, idrett og trening eller matproduksjon. Som for de fleste utdanninger er det opp til arbeidsgivere å vurdere kandidaters utdanning og relevant arbeidserfaring i forhold til kompetansebehovene de har, sammen med at kandidater kan synliggjøre egen kompetanse for arbeidsgivere

Den eneste måten å svare generelt på dette er dermed at det er læringsutbyttene fra de ulike ernæringsutdanningene som definerer den kunnskapen, de ferdigheter og den generelle kompetanse som personer med ikke-kliniske utdanningsløp i ernæring har.

I tillegg kommer den realkompetanse man får med seg fra eventuell arbeidserfaring. Realkompetanse er den kompetansen man opparbeider seg gjennom formell opplæring og gjennom deltakelse i arbeidsliv og samfunnsliv, ved kurs, bedriftsintern opplæring og andre relevante læringsformer. Det er arbeidsgiver som skal vurdere arbeidstakerens kompetanse opp mot sitt behov. Dersom arbeidsgiver finner en kandidat kvalifisert ut fra utdanning og realkompetanse, så er man kvalifisert.

 

 

Hva har personer med ikke-klinisk ernæringskompetanse lov til å jobbe med?

Lovverket i Norge regulerer først og fremst yrkesutøvelsen til personer som arbeider med kostrådgivning direkte til individer. Personer med ikke-klinisk ernæringsutdannelse er ikke autorisert helsepersonell og kan dermed ikke jobbe i spesialisthelsetjenesten. Det er to lover som er relevante for personer som jobber innen ernæring. Personer med ikke-klinisk ernæringsutdannelse som jobber i et helseforetak, for eksempel i frisklivssentral eller ulike samarbeid med lege, fysioterapeut og /eller psykolog, er underlagt helsepersonelloven.

Personer med ikke-klinisk utdannelse som ikke er autorisert helsepersonell, er ikke underlagt helsepersonelloven dersom de jobber utenfor et helseforetak. Da gjelder lov om alternativ behandling. Denne loven legger svært få begrensninger på type ernæringsarbeid som kan utføres.

I loven om alternativ behandling står det:

Behandling av alvorlige sykdommer og lidelser

«Behandling av andre alvorlige sykdommer og lidelser enn dem som omfattes av § 6, skal heller ikke utøves av andre enn helsepersonell.

Andre enn helsepersonell kan likevel utøve behandling som utelukkende har til hensikt å lindre eller dempe symptomer på eller følger av sykdommen eller lidelsen eller bivirkninger av gitt behandling, eller som har som formål å styrke kroppens immunforsvar eller evne til selvhelbredelse.

Bestemmelsen i første ledd gjelder ikke dersom behandlingen skjer i samarbeid eller samforståelse med pasientens lege, og pasienten har samtykkekompetanse etter pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3 første og andre ledd. Det samme gjelder for andre pasienter dersom helse- og omsorgstjenesten ikke har helbredende eller lindrende behandling å tilby pasienten. Samtykkebestemmelsene i pasient- og brukerrettighetsloven §§ 4-4, 4-5, 4-7 og 4-81 gjelder tilsvarende så langt de passer.»

Dersom pasienten også følges opp av lege, kan altså ikke-kliniske ernæringsfagpersoner tilby kostbasert veiledning også til syke personer. Det hviler imidlertid et ansvar på hver enkelt person om å kritisk vurdere når man kan veilede en syk person, og når dette ikke er forsvarlig. Derfor inkluderes det i de fleste ernæringsutdannelser læringsutbytter som omhandler samhandling med andre profesjoner i primærhelsetjenesten og andre relevante aktører i samfunnet. Er man i tvil om sin kompetanse, bør man be sin klient drøfte problemstillingen med sin fastlege, som eventuelt kan henvise videre til klinisk ernæringsfysiolog eller annet helsepersonell. Det er svært viktig at ikke-klinikere er redelige når de beskriver sin kompetanse overfor kunder og mulige arbeidsgivere.

 

 

«Ernæringsfysiolog» er en beskyttet tittel. Hva kan personer med ikke-kliniske utdannelser kalle seg?

Tittelen «ernæringsfysiolog» er beskyttet, og kan kun benyttes av de som tok utdannelsen da den var 3-årig på Universitetet i Oslo, eller av de som har rett på tittelen «klinisk ernæringsfysiolog», da som en kortform.

Det er viktig at våre medlemmer med ikke-klinisk bakgrunn ikke bruker tittelen «ernæringsfysiolog» i vanvare. Personer som urettmessig bruker en beskyttet tittel, vil kunne svekke tillit til gruppen som helhet. Andre titler som beskriver ernæringskompetanse fungerer godt. I mange tilfeller vil det være arbeidsgiver som bestemmer hvilken tittel som skal brukes. Gode titler som kan brukes er ernæringsrådgiver/rådgiver ernæring, ernæringskonsulent og ernæringsveileder. Vi fraråder bruken av «ernæringsterapeut», da dette er mer forbundet med en ikke-vitenskapelig tilnærming. I og med at disse titlene ikke er beskyttet, kan de benyttes av alle uansett kvalifikasjoner. Avhengig av stilling og kontekst kan det derfor være relevant å oppgi din akademiske grad i tillegg. For eksempel “ernæringsrådgiver med bachelor/master i ernæring”.